SJIKANEN PÅ ÅRÅSEN: MILEVIS OVER STREKEN
At «fotball er følelser» berettiger ikke at voksne folk har null filter for hva de lirer av seg på en tribune med mange barn på plass.
Politiet vil starte etterforskning om mulige «alvorlige trusler og hatefulle ytringer» fra en supporter på Åråsen lørdag.
Samtidig bekrefter Lillestrøm at det kommer en rapport om minst fire hendelser, etter en kamp der en tilskuer kastet en lommebok (!) mot banen.
Det er ingen grunn til å generalisere, og en stor andel av hjemmefansen taklet frustrasjonen på upåklagelig vis. Men utover disse tilfellene var det også utallige eksempler på en atferd som gikk langt over grensen for hva som kan settes på kontoen for et sjarmerende engasjement.
Jeg var til stede på stadion denne lørdagskvelden, blant annet sammen med et barn. Det vi ble øyenvitner til, eller først og fremst «ørevitner» om du vil, er noe norsk fotball burde ta tak i.
Et mangel på minstemål for skikk og bruk.
Ingen vil at en tribune skal være en søndagsskole, og det skal være stor takhøyde for å lufte både glede og sinne når du virkelig heier på et lag.
Men hvor langt ned i den språklige skittentøyskurven må du, dersom en dommeravgjørelse går imot?
Vi satt et godt stykke fra den heftigste supportergjengen. Hadde vi hatt plasser nærmere dem, er det mulig at terskelen burde ha vært hevet noe for hva det er grunn til å godta.
Men på et tribuneområde der det satt flere barn, er det merkelig at godt voksne supportere tilsynelatende helt mangler grenser for hva de mener det er ok å rope.
Vi satt i nærheten av en gjeng det er svært lenge siden ble myndige.
De tømte edder og galle mot dommeren mer eller mindre fra start til slutt, etter mitt syn også ved en rekke avgjørelser som var helt korrekte. Bannskap-bonanzaen kom uansett.
Ja, det var både diskutable og gale dommervalg denne kvelden, men troverdigheten blir jo temmelig tynnslitt dersom du skjeller og smeller på autopilot.
Ved en rekke tilfeller var det knapt snakk om sammenhengende setninger, fordi tettheten av banneord var så tett.
At det satt unger rett ved siden av, virket overhodet ikke å synke inn.