Kunsten å vinne med ryggen mot veggen

Seirene mot Serbia og Sverige vitner om et landslag som ikke bare kan nå et mesterskap, men som kan ta skalper når de først er der.

Mye kan skje på ett år. I juni i fjor leverte Norge to treningskamper mot Hellas og Luxembourg som var så svake at man både kunne grine og le.Tempoet var lavt. Markeringen sviktet. Stjernene ble pakket inn.Nå har Norge tatt to av landslagets sterkeste seiere siden årtusenskiftet, borte mot Serbia og Sverige. Det er ikke bare resultatene som gir tro på at Norge kan nå EM.Det er også måten de har gjort det på.

I begge kamper har nemlig kampbildet vært som man kan forvente om Norge møter en antatt sterkere motstander i EM.

For samme hvor mye bedre Ståle Solbakken gjør dette laget, vil Norge aldri bli som Brasil eller Spania. De kan presse høyt og trille ball, men i sluttspill vil de møte sterke lag. De vil måtte forsvare seg dypt. De vil trenge taklinger, redninger og blokkeringer.

Slik sett var kampene mot Serbia og Sverige ikke bare en del av veien til EM, men en test på om Norge faktisk har noe der å gjøre.

Her kom de seg gjennom med bravur.

Utover det taktiske har Norge fått på plass spillere som passer slike situasjoner. Ørjan Nyland har levert to gode kamper, de to backene bidrar fremover og er tøffe å komme forbi, og de tre sentralt på midten jobber knallhardt for å skjerme forsvaret.

Det samme kan sies om Norge i disse to kampene. Serbia hadde 13 avslutninger, Norge hadde fire. Men ser man på «forventede mål», statistikken som beregner hvor store sjansene var, så havnet lagene nesten likt. Norges fire avslutninger var altså like farlige som Serbias 13.

Sverige vant skuddstatistikken 13–12, men igjen skapte Norge de klart største sjansene. Det sier noe om forsvarsspillet.Og så hjelper det å ha verdens kanskje beste kontringsspiss.