DET KAN IKKE VÆRE TILFELDIG – ENGLAND LÆRER ALDRI

(England – Frankrike 1–2) Før VM hadde den engelske landslagssjefen Gareth Southgate en spesiell presentasjon for spillerne. Han forklarte hvordan man vinner VM.

De hadde også sett på Portugals ferd mot EM-triumfen i 2016 og Tysklands VM-gull i 2014. Southgate fortalte hvilke egenskaper alle VM-vinnere har hatt, poengterte spesielt at mange av dem har sluppet inn få mål – uten at det kan ha vært et veldig overraskende funn.

Hovedpoenget var sikkert at den defensive delen må være på plass, skal man vinne et VM. Spania holdt nullen fem av syv kamper på veien mot gullet i 2010, Tyskland (2014) og Frankrike (2018) begge fire. Men så enkelt er det jo ikke, dette er ikke matematikk.

Frankrike har ennå ikke holdt nullen i dette VM-et, men er i semifinalen.

Dette var ikke på hjemmebane, det var tre mil nord for Doha, og det var mot et av de beste lagene i verden, den regjerende mesteren.

Harry Kane blåste både ballen og gulldrømmen til himmels fra elleve meter, og gamle straffebom kunne plukkes frem: Inn med Pearce, Waddle, landslagsjef Southgate, Batty, Beckham, Lampard, Gerrard og Saka. Med flere.

Real Madrids Aurélien Tchouaméni banket inn ledermålet tidlig, og da er franskmennene ekstra skumle: De har ikke tapt i VM siden bronsefinalen i 1982 når de kommer foran med 1–0. Men England utlignet, kunne tatt ledelsen, Bukayo Saka var ikke enkel å få tak på, Kylian Mbappé slapp sjelden til, men det gikk ikke denne gangen heller.

Et knallhardt innlegg fra Antoine Griezmann var alt 36 år gamle Olivier Giroud trengte.

Frankrike vinner veldig ofte slike kamper, England taper dem alltid.

Det er lett – for lett – å trekke krystallklare konklusjoner, glemme at centimetere, dommere og tilfeldigheter er med på å avgjøre. God, gammeldags flaks, som professor Drillo alltid har ment er en undervurdert faktor.

Likevel kan det ikke være tilfeldig at Frankrike vant denne kvartfinalen.

Frankrike har den udefinerbare vinnerkulturen, England har en definerbar evne til å mislykkes gang på gang og lærer tilsynelatende aldri hvordan man slår de store i de største oppgjørene.