Tre deilige møkkapoeng og litt god, gammel Drillo-flaks

Det er regn, kaldt, mørkt og klokka nærmer seg midnatt lokal tid. Egentlig er det bare ett lyspunkt.

Men det er stort.

Det norske laget har med seg tre deilige møkkapoeng hjem på flyet i natt.

Betydningen av denne seieren kan nesten ikke overvurderes, og det lyser så mye lettelse og glede av Ståle Solbakken da dommeren blåser av dette virvaret av en kamp.

Gjennom 90 minutter lyste det mest forbannelse og frustrasjon der han gikk rundt noen meter nedenfor pressetribunen.

Dette var en seig kveld på jobben.

For det ble en roteseier av de sjeldne, ispedd litt god, gammel Drillo-flaks fra et par av kampene i kvaliken mot hans første VM i 1994.

Det kan kanskje tas som et godt tegn.

Kampen var i hvert fall et tegn på at vi var mange som ble blendet av Italia-seieren og hentet hjem VM-billetten altfor tidlig.

«Norge skal til VM, å-å-å, Norge skal til VM,» ljomet det fra tribunen da de norske spillerne takket supporterne for hjelpen, men opplevelsen i Tallinn viser at det på ingen måte er sikkert.

Norge kom stappfulle av selvtillit og kanskje hadde de i overkant mye tro på at dette skulle gå av seg selv, mot det som skulle være en mye svakere motstander enn sist.

Det viste seg som en sterkere motstander.

Uredde estlendere tok tak i kampen, men Norge fikk bedre kontroll etter noen hektiske åpningsminutter, Martin Ødegaard og en ruvende Sander Berge styrte på midten, men problemet var at det ble lite ut av det.

Det ballsikre hjemmelaget lå med to mann dypt foran eget forsvar, kontrollerte «maskinrommet» og låste angrepsveien frem til Erling Braut Haaland. Norge måtte rundt på kantene, men hjemmelaget hadde god kontroll på innleggene og var sjelden truet, selv om det løsnet med noen gode muligheter mot slutten av omgangen.