Kanskje vi heller skal krangle litt mer
Det er interessant at både ledere og spillere på herrelandslaget snakker om hvor fantastisk miljøet er – det har aldri vært bedre, skal vi tro kaptein Martin Ødegaard.
Nylig så jeg dokumentaren «99», om Manchester Uniteds fantastiske 1998/99-sesong, som ga klubben den første engelske trippelen gjennom historien.
Var det harmonien i spillergruppa som skapte legenden om Manchester Uniteds trippel-triumf av ligagull, FA Cup-seier og Solskjærs overtidsmål i Champions League?
Tvert imot, faktisk. Noe av det mest fascinerende med dokumentaren var hvor mye krangling det var, hvor mye kaos som oppsto, hvor mye uro det var i spillergruppa.
Her var det to spisser (Andy Cole og Teddy Sheringham) som ikke snakket sammen, det var Roy Keane og Peter Schmeichel som «hatet» hverandre – i det hele tatt: Harmonien var slett ikke det som gjorde at Manchester United vant tre trofeer på en drøy uke og spillerne ble «udødelige».
I stedet var det en slags samling i kaoset, snakk om å re-starte sesongen, minst én gang, det ble et slags «oss mot verden»-scenario – som endte opp i tre trofeer og tidenes sesong.
Dette er bare et eksempel på at det er mange veier til suksess, og i øyeblikket har ikke Ståle Solbakken nøkkelen til en eventuell norsk suksess – uansett om spillerne elsker å være på landslagssamling, om alle backer hverandre, unner hverandre suksess.
Selv hadde han tatt ansvar, plukket opp søppel etter lagkameratene på hotellet nylig. Landslagssjef Ståle Solbakken fulgte opp med at «ingen melder forfall» – som et tegn på at alle elsker landslagssamlingene.